Jeg har vært opptatt i det siste. Først tok Etiopia og Addias Ababa opp all tiden min en ukes tid (24 timer i døgnet). Så kom halsbetennelsen (den er her fortsatt). Og så kom mamma (hun er også fortsatt her).
Mens den norske delegasjonen inntok Addis, ble den danske igjen i Nairobi. De fikset det meste. Utdeling av madrasser, tepper og myggnettinger var great success. Det var også innkjøp av basic kjøkkenutstyr og utdelingen av dette.
På fredag startet siste del av prosjekt Motherland. Sukker og olje (ja, det kenyanske kostholdet består av veldig mye sukker og enda mer olje).
Jeg vet at det er mange som har mange spørsmål og mange som vil vite hvordan ”Running for Motherland” har endt opp. Det skal jeg fortelle nå: Ideen til innsamlingen kom helt ut av det blå. Kanskje det var fordi jeg syntes det var galskap å løpe et helt maraton bare for å løpe. Løpe for en god sak føltes mye bedre. Ingen av oss trodde at Nairobi Marathon 2009 skulle bli en så stor greie for sju mzungoer ute av form. Ingen trodde at vi skulle klare å hjelpe et utbrent slumområde å komme seg på beina igjen heller. Men sånn gikk det, takket være dere! Det er ingen som liker å snakke om penger og derfor skal jeg heller ikke røpe hvor mye vi fikk inn. Men det er lov å si at dere har vært fantastiske og at dere har mer takknemlighet å høste her enn dere kan forestille dere.
Man kan konkludere med at ”Running for Motherland” var vellykket. Allikevel kan man på ingen måte si at historien har en happy ending og at de lever lykkelig alle sine dager. Som mamma sa i dag: Det er vanskelig å forestille seg at noen kan leve på den måten. Jeg tror hun snakker for de fleste nordmenn (inkludert meg). Mange vil si at det er to forskjellige verdener. Dessverre er ikke det sant. Det er lett å spinne rundt sin egen akse i Norge. Vi klager på for mye skatt og høye bensinpriser. Vi vet alle at Motherland finnes der ute. Men vi velger å ikke bry oss, fordi det er lettere. Så lenge alt det vonde som skjer i verden er på avstand, kun på tv-skjermen, er det lett å glemme. For hva kan man egentlig gjøre med det? Jeg er jo bare en person, jeg kan ikke redde verden, jeg kan ikke gjøre en forskjell. Vel, der tar du feil. Dersom ikke DU bryr deg, hvorfor skal noen andre bry seg? Så da kan vel verden seile sin egen sjø, ingen trenger å bry seg. Ond sirkel?
Jeg avslutter med det som var tanken bak hele innlegget: Pengene vi har fått inn hittil har gått utelukkende til brannofrene i Motherland. Vi har diskutert mye. Hva skjer dersom vi får inn mer penger? Hva skal vi bruke de til? Skal vi fortsette å kjøpe inn ting til Motherland? Svaret er nei. Begrunnelsen er historien med fisken vs fiskeren. Jeg husker ikke ordrett, men noe som dette: ”Gir du en mann en fisk har han mat i dag. Lærer du han å fiske har han mat resten av livet”. Selv om situasjonen i Motherland fortsatt er ille, er de nå i samme situasjon som flere hundre tusen andre i Nairobi. Og som de sier på St. John’s: ”We don’t do relief anymore, we do empowerment”. Vi har derfor bestemt at de pengene som eventuelt kommer inn nå skal brukes til andre ting. Jeg kan gi ett eksempel: Ei jente som går på skole på St. John’s har havnet på sykehus på grunn av elephantiasis (hva heter det på norsk?). Hun er foreldreløs og bor sammen med bestemoren. Nå sitter jenta på sykehuset og venter på at noen skal betale regningen hennes. Hun får ikke lov å reise hjem eller gå på skolen før regningen er betalt. For hver dag som går blir beløpet litt større. I rommet ved siden av ligger bestemoren. Hun er også lagt inn på sykehuset og har ingen penger. Vanskelig situasjon, men ikke håpløs. St. John’s prøver å skaffe de pengene som trengs, vi håper å kunne hjelpe til litt.
Siste punkt, Diverse:
I går stod vi opp før sola(!) for å rekke Nairobi Maraton. Etter litt taxikluss var vi på plass, akkurat tidsnok. Klokken 7.10 la Mattias, Hans Christian og Daniel ut på den 42 km og 195 meter lange ferden. Litt etterpå var det min tur, og de 10 km gikk faktisk ganske fort. Fikk meg til og med noen venner på veien. Sol og Lisa (med feber) joinet barna og klovene i Family Fun Run.
Alle fullførte med glans! I dag er vi litt støle, ganske stolte og 100% solbrente.
Imorgen skal vi i møte med noen av de som bor i Motherland for å finne ut hva de trenger mest og hvordan vi kan bidra.
Flere bilder på facebookgruppa: http://www.facebook.com/group.php?gid=166884153672
Torsdag 8. oktober var det en stor brann i Motherland, et slumområde med tilknytning til St. Johns Community Centre, hvor Mattias og jeg er frivillige. Mange hus brant ned til grunnen og omkring 100 mennesker er nå husløse. De fleste mistet alt de eide i brannen. I dag dro Mattias og jeg til Motherland for å besøke brannofrene. Syndet som møtte oss var alt annet enn hyggelig. Familiene hadde virkelig ingenting igjen. Myndighetene har sagt at de skal hjelpe til med bygging av nye hus. De har derfor gikk de treverk til å lage rammer til husene (en stolpe i hvert hjørne). Resten må de fikse selv. Da vi var der i dag hadde de begynt å bygge opp igjen noen av husene. De stålplatene som overlevde brannen brukes nå til nye hus, mange av de delvis smeltet og ødelagte. Vi snakket med flere av beboerne i Motherland og alle historiene var like. Ingen har noe igjen. Brannen startet klokken to på natten og det var ikke tid til å redde annet enn menneskene. Heldigvis ble ingen skadet.
Bortsett fra stolpene fra myndighetene har lite hjelp blitt gitt. Folk vi snakket med sa at Røde Kors hadde vært der dagen etter brannen for å dokumentert skadene, men at de ikke hadde kommet igjen. På tirsdag var noen fra St. Johns der med innsamlede klær. Etter det vi vet er ingen annen hjelp gitt. Naboene hjelper så godt de kan og bidrar med litt mat. Naboene som selv ikke har nok mat på bordet hver dag.
Mattias og jeg snakket om hva som kunne gjøres. Det må jo kunne gå an å hjelpe? Det skal ikke mye til for å gjøre situasjonen litt bedre. Hjelp til å bygge opp igjen husene, mat, sko, klær, tepper, skolebøker til barna. Anything would do.
Vi har derfor tenkt og tenkt et par dager, og fått med oss flere på laget. Amie og Daniel (to dansker som også er frivillige på St. Johns) og Sol, Lisa og Hans Christian som er frivillige i Mombasa. Det har seg nemlig slik at vi alle skal løpe Nairobi Maraton neste søndag, 25. oktober (noen løper hele, andre løper litt kortere). Hvorfor ikke løpe for en god sak? Vi har bestemt oss for å løpe for ofrene i Motherland. Vi håper å kunne skape litt oppmerksomhet i våre respektive hjemland ved å gjøre dette. Kanskje kunne noen hjelpe? De som hadde lite fra før har nå ingenting. Verden trenger ikke å være så urettferdig. Som man sier i Changemaker: Klart vi kan!
Her er en video av Rebecca, en av de mange som mistet alt hun eide i brannen. Hun mistet også levebrødet sitt som var en liten kiosk
Vil du bidra? På vegne av brannofrene i Motherland er vi takknemlige for alle bidrag. Pengene vil gå gjennom oss som privatpersoner (ikke gjennom organisasjonene vi jobber for) og bli brukt til akutt hjelp til brannofrene. Penger kan settes inn på kontonummer 0539 6984123 (egen konto opprettet for Motherland, Maren Hemsett).
Vi har også laget en gruppe på facebook: http://www.new.facebook.com/group.php?gid=166884153672&ref=ts
Inviter vennene dine!
Det ble aldri noe Carnivore på bursdagen til Mattias forrige uke. Det ble derimot etiopisk mat, muffins med lys og dansker på besøk. Hygge. Spesielt siden kvelden ente med at vi alle fire (pluss Hassan) bestemte oss for å dra til Mombasa dagen etter. Spontanferie! Mattias og jeg bestemte oss for å ikke si noe til Hans Christian, Sol og Lisa (som bor i Mombasa). Så på torsdag kveld satte vi oss på bussen og etter 8 timer med humping og dumping (og synging av Woah, we’re going to Mombasa. Woah, back to the island) var i fremme ved kysten. Mombasa var svett og kaotisk allerede klokken syv på morningen. Vi fant oss et sted å sove, satte fra oss pakket og spiste frokost. Siden ingen av oss hadde lyst til å ta bussen hjem, bestilte vi togbilletter med det samme. Jeg hadde bestemt meg for å like Mombasa for lenge siden. Ryktene hadde nådd meg i Nairobi om at man kunne kjøre tuk-tuk (eller rickshaw som jeg kaller det), og da var jeg solgt. Derfor tok vi en tuk-tuk til ferja og det var herlig som alltid. Over på andre siden fant vi YWCA Likoni og spurte etter mzungoene. De ante fred og ingen fare, og ble lettere sjokkert over å se oss. Etter litt tårer, mye latter og mange klemmer dro vi på stranda. Vannet hadde akkurat dratt til India (?), men det kom snart tilbake, så null stress. Strand, sol, hav, palmer og herlige mennesker. Dagen kunne ikke blitt bedre. Men det ble den. India-gærning som jeg er dro jeg med meg resten av gjengen på indisk restaurant, herlig herlig. Resten av helgen bestod av følgende aktiviteter: Mange timer på Kalabaza (restaurant i havgapet med casino og nattklubb ved siden av), flytting til YWCA, Mattias spyr, sover, spyr og blir bedre igjen, munching av fersklagede chips langs promenaden, maren føler hun har med barnehagen på tur, tuk-tuk-kjøting, ferjekjøring, norsk statoilreklame i ferjekøen (skjult kamera?) og til slutt: Tog hjem til Nairobi.
Dette var jo selvfølgelig en opplevelse for seg selv. Likt India var det senger, pledd, pute og servering av mat. Ulikt India ble maten servert i egen vogn. Treretters middag (med vin i kjøkkenglass) og frokost. I like it. Jeg tilbrakte for øvrig et par av de 15 timene med hodet ut av vinduet. Vind i håret, gammelt tog, kjent stil.
Vel tilbake i Nairobi (Woah, we’re going to Pumwani. Woah, back to the office) fant jeg ut at jeg hadde lurt meg selv i helgen og slettes ikke var frisk. Snille Amie ble derfor med meg på sykehuset og der satt vi i over 5 timer. Resultatet var hostesaft. Da vet jeg hvertfall at jeg ikke kommer til å dø med det første. På vei hjem stakk jeg innom Nakumatt på Wesetgate (mzungokjøpesenter) og hentet glutenfritt brød som var bestilt før helgen. Og hvor herlig var vel ikke det? Jeg kunne nesten dødd av glede da jeg hadde to skiver med smør og gulost foran meg (hvertfall da det smakte perfekt). Jeg døde ikke, det gjorde heller ikke forkjølelsen. Jeg håper brød kan kurere, derfor har jeg allerede spist to!
Jeg gleder meg allerede til nesten Mombasa-besøk. Det blir i november og da skal mamma være med (nå skrev jeg det her, så ingen vei tilbake mamma). Men først skal mye annet skje og det aller første bør helst være oppgaveskriving. Vi får se!
