Lykke = barbeint i gresset

I går, søndag, hadde vi fri. Digg! De fleste av oss startet dagen med å avlegge den lokale kirken et besøk. Hakket mer moro enn Holter kirke. Sang, dans, klapp, trommer, liv og røre. Selv om vi ikke skjønte stort av det som ble sagt (kun: mongo rafiki = min gud, min venn). Jeg tilbragte en time der, og er ganske så fornøyd med min deltagende observasjon. Resten av dagen ble tilbrakt på gressplenen, som forresten er helt annerledes enn gressplener i Norge. Kan ikke helt forklare det. Tykkere? Hardere? Kristine og jeg prøvde oss på litt turning også. Rulling er en undervurdert aktivitet! I tillegg fant vi et avokadotre. Hvem hadde trodd at avokadoer vokser på sykt store trær? Ikke vi. Mattias var veldig fornøyd med: First time avocadoslang. Etterpå var det sport. Tennis er ikke min greie. Treklatring derimot: I take! Dagen ble avsluttet med Across the Universe. Perfekt!

Kenyansk gresstrå

Ellers: Min favorittforeleser (hittil) er tilbake, Lillian. Dagens tema er menneskerettigheter. Før lunsj viste hun oss filmer om kvinnelig omskjæring, barns rettigheter i forhold til giftemål og tekstilindustrien i Bangladesh. Visste dere at Disney og Walmart (blant mange andre) har fabrikker i Bangladesh hvor kvinner jobber opptil 20 timer i døgnet, syv dager i uka, og ikke får betalt mer enn fem dollar i uka? De kan gå på do to ganger per dag (hvis de får tillatelse), og dersom de ikke klarer å møte produksjonskravene blir de kjeftet på, slått og/eller får sparken. Alle har hver sin oppgave, og dersom du syr knapper har du åtte sekunder på deg per knapp. De fleste kvinnene/jentene er mellom 15 og 25 år og når de runder 30 får de sparken fordi de ikke lenger jobber like rask som de yngste arbeiderne. Selv om den vanlige arbeidstiden er ca 14 timer, må de ofte jobbe overtid 15-20 ganger per måned, noe de som regel ikke får betalt for. De som protesterer blir enten slått til stillhet, fengslet eller sparket. Arbeiderne på en fabrikk som produserte klær for Disney gikk sammen og krevde humane arbeidsvilkår. Da pakket Disney sakene sine og flyttet produksjonen. Enkelt og greit. Og da var flere hundre kvinner plutselig uten jobb og inntekt. Lenge leve Walt Disney!