How are you?

Yes. Da er vi endelig her. Mattias og jeg flyttet til St. John’s på tirsdag og har siden da gjort mange nye og spennende ting:

1. Blitt fotballtrenere

2. Levd uten vann (nesten)

3. Tatt matatu alene (og stolt av det)

4. Funnet, kjøpt og hengt opp tre fantastiske kart på stueveggene (Nairobi, Kenya, Afrika)

5. Sovet i for korte senger

6. Sett alt for mye på Six Feet Under, sammen med Joyce (avhengig?)

7. Spist veggismat (litt)

8. Drept maur (MANGE)

9. Spist nøtter og nonstop (alt for mye)

10. Lest pensum (litt er bedre enn ingenting)

Detter er stort sett tingene dagene har bestått av den siste uken. I skrivende stund er vi i ferd med å avslutte langhelgen. Ramadan er slutt, id feires og det har vært offentlig fridag. Fint for oss. Helgen har gått med til å utforske Nairobis offentlige transport. Noe som har gått mye bedre enn forventet. Transporten består i hovedsak av matatuer. Det er minibusser/busser/vans/russebusser som kjører rundt i et tilsynelatende kaos. Men, det er et system. Og jeg tror jeg har skjønt deler av det allerede. Alle har nummer, alle har en rute de skal følge. En mann kjører, en henger ut av døra og roper ting jeg ikke skjønner. Passasjerene hopper av og på (noen ganger i fart). Alt foregår i et forrykende tempo. I alle fall for en mzungo som er vant til Oslobusser med stivpinnede mennesker som nesten ikke tørr å trykke på stoppknappen. En slik knapp finnes selvfølgelig ikke i matatuer. Mannen som henger ut av døra samler også inn pengene. Korte distanser (som herfra og inn til sentrum) koster hele 1 krone og 60 øre. Eller 20 shilling om du vil. Det kan vi bli vant til. Da jeg sa russebuss, så mente jeg det. De aller fleste matatuene kan lett forveksles med en russebuss. Farger, skrift, bilder, glorete, stygge, morsomme, oppsiktsvekkende. Fra høytalerne strømmer høylytt hip-hop, r & b og reggaemusikk, gjerne med matchende musikkvideo på flatskjerm foran i bilen. På vinduene, dørene og veggene er det klistret bilder av halvnakne jenter og kule gutter. Og ved siden av og imellom? Bilder av en kritthvit Jesus på korset og Maria. Eller bibelsitater. Er det bare jeg som synes det er litt kontrastfylt? Men hvem bryr seg. Hittil har matatukjøring vært en fornøyelse. I like it!

I går og i dag tok vi matatu til mzungodelen av byen, Westlands. Det var vel egentlig ikke så stort stas. En del hvite mennesker, mange rike indere, noen rike kenyanere, store kjøpesentre, stengte butikker (ja, det var søndag i går og offentlig fridag i dag), matbutikker med høyere priser enn ellers. Det eneste vi ropte hurra for var lunsj på Java Coffee House. Double mocha milkshake og fruit salad with yoghurt, honey and nuts. Ja takk! Eller for Mattias sin del: Banana milkshake og chocolate fudge cake. Ja takk til det også! Vi gikk ut derfra mette og litt småkvalme. Java er forresten en helt fantastisk kaffebarkjede, please come to Oslo. Jeg har forelsket meg. Prøvd omelett med guacamole, bacon og cheddar? Ikke? Vel, den er drittgod. Jeg referer til HC når jeg sier: Munch!

Ellers har vi vært litt rundt omkring i området her. Området heter Pumwani, vi bor i St. John’s Compound. Like utenfor porten heter det California. En liten matatu-tur unna ligger Jerusalem. Jeg har hele verden like ved siden av meg. Nok en ting jeg liker! Som nevnt har vi også hengt opp en del av verden på veggen i stua. Det overordede målet for oppholdet er å kunne alle land og hovedsteder i Afrika innen 11. desember. Alt annet er å faile. Jeg liker kartet over Afrika spesielt godt fordi det er fult av små feil. Nederste delen av Europa og deler av Midtøsten er med på kartet. Greit nok. Men hva skjedde med Bosporosstredet og Persiagulfen? Borte. Moro. Og har du hørt om Bophuthatswana? Ikke jeg heller. Så langt mitt nye favorittland. Ja, det står oppført som et eget land, selv om mac’en min sier at det er en del av Sør Afrika.

Mattias og jeg har fått oss en ny venn. Han heter Bob. Han bodde i leiligheten vår da vi flytta inn. Andre ville kanskje kalt ham en stygg, møkkete mopp, men vi liker han. Bob Geldolf eller Bob Marley. Det kommer helt an på lyset og vinkelen. Mitt eneste problem med Bob så langt er at han har en tendens til å smøre møkka utover i stedet for å vaske den bort. Vi ser på det som et problem han kommer til å vokse av seg. Ting årner seg! (Jeg vet at årner egentlig skrives ordner, men er årner er mer jovialt)

Over alt er det fult av barn. Barna er fantastiske. De lyser av livsglede og godt humør. Og fordi vi er mzungos vil alle snakke med oss. How are you, how are you, how are you, håvarju håvarju håvarjuuu? Søte små skapninger.

Og ja, jeg glemmer nesten hvorfor vi egentlig er her. Vi skal være frivillige på St. John’s i tre måneder. Vi begynte rolig denne uka, ble litt bedre kjent med senteret og hva de gjør. Og så ble vi fotballtrenere. Jeg skal være med å trene jentelaget Golden Angels og Mattias skal trene et guttelag som heter Kinyago United. De som kjenner meg vet at mine fotballkunnskaper er noe skranglete. Men jeg har hørt rykter om at fotballspillere også trenger kondisjon, styrke og hurtighet. Da er det jo flaks at jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å perfeksjonere meg på akkurat dette. Resten får jentene lære meg. Det er jo tross alt utveksling av kultur og kunnskap vi driver med. Communication for Change, navnet passer bra.

I morgen er det duket for en grundigere gjennomgang av de forskjellige programmene på senteret. Først er det seng og søvn. Jeg ber til guden de tilber på St. John’s om at ingen ber til guden i moskeen utenfor porten klokken fire i natt. Inshallah.