Mens vi venter

Nok en uke har gått. Jeg liker stadig bedre å bo i St. John’s Compound, blokk K, leilighet 05. Ting begynner å falle litt på plass, sakte, men sikkert. Men ting blir aldri perfekt, og kanskje det ikke gjør noe. Ting som lakk har blitt fikset. Ting som fungerte bra er tett. Vi har fått vann. Først bare på kjøkkenet. Nå bare på badet. Varmtvannet kommer når det har lyst. Lyspære er fikset på det lille badet. Lyspære mangler på gjesterommet. Vi dreper maur og kaster ut kakerlakkene. Maurene kommer tilbake og kakerlakkene er uendelige. Men hvem sier at det ikke er hyggelig med husdyr? Så lenge de ikke spiser opp maten min er jeg fornøyd.

Uka vår startet med venting. Venting er en utbredt aktivitet. Grunnen til at jeg har tid til å blogge nå er akkurat denne. En av de første dagene våre skulle en gruppe norske folkehøgskoleelever komme på besøk til senteret. Mattias og jeg skulle være med dem rundt. Vi ventet. Og ventet. Til slutt var det noen som fant ut at datoen for besøket var 17. oktober, ikke september. Et par timer med venting, null stress. Vi venter mye på madam Sally, koordinatoren vår. Hun er en meget opptatt og noe surrete dame. Damene i resepsjonen begynner å lure på hvorfor vi sitter der og leser avisen hele tiden. Vi venter. Jeg venter på jentene. Fotballjentene. Noen ganger begynner treningen når den skal. Andre ganger 45 minutter senere. Men det er ikke noe stress. Jeg prater med de tøffe guttene som spiller tromme imens. De som ikke spiller fotball fordi det ikke er kult. De som går som gangstere og som snakker høyt og fort på swahili til meg. De som er 12 år og har opplevd alt for mye dritt i livet. De som aldri har fått lov til å være barn.

Bare sånn for å ha sagt det: Venting kan være ganske bra. I Norge har man aldri tid til å vente, tid er penger. Her er venting nye opplevelser, interessante samtaler, avislesing, tedrikking og nye bekjentskaper. Jeg liker det.

Jeg har fått ansvaret for fotballtreningen til Golden Angels hver onsdag og oppvarming de andre dagene. I følge Benjamin og Habib trenger de løpetrening. Lett. Jeg tror de har gitt meg ansvaret for løpingen fordi jeg ikke akkurat er pro med ballen. Men løping kan jeg jo. Og jeg prøver å få de til å løpe. Jentene er 12-13 år. Ikke alle er keene på å bli slitne. Fair enough. Så derfor leker vi. Mest poppis hittil er stiv heks. Moro for unga. Og så prøver jeg å lure de til å løpe fort. Stafett er jo vanligvis morsomt. Men ikke når ingen syns det er gøy å vinne. Og ingen liker å følge reglene. Jeg kjenner meg ikke igjen. Hvor er konkurranseinstinktet? Hvorfor syns de ikke det er moro å vinne over de andre? Jeg har funnet ut at ingen av oss har rett, og prøver å finne en gylden middelvei som det så fint heter. Så lenge det er gøy og vi blir slitne er alle fornøyd. Resten av tiden spiller vi fotball. Høyre bekk, er det noe som heter det? I så fall er det det jeg spiller for det meste. Jeg syns det går overraskende bra med tanke på at det er ca 12 år siden jeg spilte organisert fotball sist. Og fotballen minner om barneskolen, Åsen stadion, blå og hvite trøyer, foreldre med campingstoler, bortekamp på Sand i regnvær, 24-0. Jeg har kjøpt meg fotballsko og strømper. Samme lukt, samme følelse, 12 år eldre.

Jo da, jeg gjør andre ting enn å spille fotball også. Hver dag er jeg innom 2. klasse for å undervise to søte, men litt trege gutter. Jeg lærer de å les ba, be, bi, bo og bu. De kan nesten alle bokstavene. Men det er vanskelig å skjønne hvis det er flere enn to. Derfor leser vi ba og bi. Hva blir det? Bibi, sier Nzomo. Amdan sier ingenting. En gang til. Ba og bi blir…? Baba? Nzomo er ivrig, men har ikke alltid rett. Babi? Ja, veldig bra!! Mzuri! Og så skriver vi litt. Det er lettere å herme etter det jeg skriver enn å forstå hva man faktisk skriver. Det skjønner jeg godt. Spesielt siden jeg ikke kan mer enn 15 ord på swahili. Det sier seg selv at jeg må jukse og derfor setter jeg sammen lyder som ikke betyr noen ting. Eller så betyr det noe uten at jeg vet det. Men de lærer meg. Vi ser på bilder og leker førstemann til å si hva bildet forestiller. Det er moro. Amdan, som for det meste er passiv, reiser seg fra stolen og hopper nesten inn i billedboka. Dog, dog! Who let the dogs out? Amdan synger. Jeg og Nzomo smiler. Livet er fint.

I dag skulle både jeg og Mattias bli lærere begge to. Undervise i engelsk og matte i hver vår klasse, 6 og 7. Men i går kveld fikk vi vite at vi skal dra til Naivasha i dag (for de som har lest tidligere blogginnlegg: det er det stedet hvor innsjøen i forrykende fart blir pumpet opp og forsvinner). Og vi skal visstnok være der til torsdag. Så da utsetter vi lærerkarrieren til neste uke. Enkelt og greit. Vi vet ikke helt hva som skjer i Naivasha og hvorfor vi skal dit, men vi vet at Benjamin, Joyce, Habib, Daniel og Amie er der. Og de liker vi. Joyce er med på CFC programmet og kommer til Norge, Ulsteinvik, i januar. Benjamin er tidligere CFC deltager og er sjef på Ungdomskontoret på St. John’s. Habib er egentlig proff fotballspiller, men er skadet for tiden og jobber derfor som frivillig på senteret. Daniel og Amie er studenter fra Danmark som har praksis her. En fin gjeng. Og morsom. På tirsdag spiste vi lunsj på en servitørskole like ved senteret. Ungdom blir lært opp til å bli servitører. Selv om det meste gikk galt, servicen var så som så og tempoet var african, ble vi alle mette og dagens dose latter var sikret.

Sammen med Joyce og Habib skal vi lage et ungdomsmagasin. Det blir spennende! Mens vi diskuterer magasinet hører jeg disturbiiia fra dataen bak meg. Og plutselig er jeg i Beirut sammen med Sissel, Anniken og Ingrid. På supermarkedet hører jeg Sex on fire og penthouse med Hilde, Andrew, Marthe, Anthony og Ingeborg er ikke langt unna. Jeg kjøper hungarian salami og tenker på Budapest, Karoline, Tonje og Christine. Vannet lukter klor. Tøyenbadet. Om en stund kommer lyder, mennesker og lukter til å minne om Kenya. Jeg liker tanken.

For de som nå har giddi å lest helt hit: Autentisk? Hehe.. Jo, selvfølgelig. Jeg er i Kenya, jeg lever Kenya. Men som den mzungoen jeg er, jeg har også gjort mzungoting denne uka. På onsdag var Sol, Lisa og Hans Christian (CFC deltagere fra KFUK/KFUM) i byen igjen og vi dro på bowling. På det rikeste og hviteste kjøpesenteret, Village Market. Bowling var stor stas, spesielt siden jeg vant. Dagen etter møttes vi til lunsj på Java, også stas. Nå har de dratt til Mombasa, og vi sees ikke før 28. oktober. Savn! Men livet får videre, og mens Mattias spilte fotball i går dro jeg på min første utflukt alene. Jeg ringte taxi-Waikwa (en fantastisk taximann som gir oss fine St. John’s priser) og han kjørte meg til Village Market. Der kjøpte jeg meg en iskaffe, leste litt i boka mi, vindusshoppet klær og smykker, spiste is, fikset internett til mac’en og handlet mat. Så kjørte Waikwa meg hjem igjen.

Ikke så autentisk. Men det er bra. St. John’s er såpass hardt og ekte at det er nødvendig med en virkelighetsflukt i ny og ne. Og ja, jeg vet jeg heldig som kan ta meg tid og råd til det. Men så er det jo engang sånn at jeg er norsk og hvit. Jeg kan ikke gå meg en tur i nabolaget for å slappe av. Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil. Jeg bor ikke i Oslo lenger. Jeg er ikke et hvilket som helst menneske som vandrer midt i Bygdøy Allé lenger. Alle ser meg, alle vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her. De som ikke vet, lurer. Stirrer. Autentisk. Ja. Slitsomt i lengden. Ja. Min rolle og status fører med seg både rettigheter, plikter, muligheter og begrensninger (sosant nerd!). Derfor benytter jeg meg av muligheten til å kunne ta taxi til et wzungokjøpesenter, kjøpe ting jeg har lyst på, vandre rundt, være anonym. Innimellom. Resten av tiden tilbringes på mest mulig autentisk måte. Tro meg.