Long time no see

Jeg har vært opptatt i det siste. Først tok Etiopia og Addias Ababa opp all tiden min en ukes tid (24 timer i døgnet). Så kom halsbetennelsen (den er her fortsatt). Og så kom mamma (hun er også fortsatt her).

Mens den norske delegasjonen inntok Addis, ble den danske igjen i Nairobi. De fikset det meste. Utdeling av madrasser, tepper og myggnettinger var great success. Det var også innkjøp av basic kjøkkenutstyr og utdelingen av dette.

På fredag startet siste del av prosjekt Motherland. Sukker og olje (ja, det kenyanske kostholdet består av veldig mye sukker og enda mer olje).

Jeg vet at det er mange som har mange spørsmål og mange som vil vite hvordan ”Running for Motherland” har endt opp. Det skal jeg fortelle nå: Ideen til innsamlingen kom helt ut av det blå. Kanskje det var fordi jeg syntes det var galskap å løpe et helt maraton bare for å løpe. Løpe for en god sak føltes mye bedre. Ingen av oss trodde at Nairobi Marathon 2009 skulle bli en så stor greie for sju mzungoer ute av form. Ingen trodde at vi skulle klare å hjelpe et utbrent slumområde å komme seg på beina igjen heller. Men sånn gikk det, takket være dere! Det er ingen som liker å snakke om penger og derfor skal jeg heller ikke røpe hvor mye vi fikk inn. Men det er lov å si at dere har vært fantastiske og at dere har mer takknemlighet å høste her enn dere kan forestille dere.

Man kan konkludere med at ”Running for Motherland” var vellykket. Allikevel kan man på ingen måte si at historien har en happy ending og at de lever lykkelig alle sine dager. Som mamma sa i dag: Det er vanskelig å forestille seg at noen kan leve på den måten. Jeg tror hun snakker for de fleste nordmenn (inkludert meg). Mange vil si at det er to forskjellige verdener. Dessverre er ikke det sant. Det er lett å spinne rundt sin egen akse i Norge. Vi klager på for mye skatt og høye bensinpriser. Vi vet alle at Motherland finnes der ute. Men vi velger å ikke bry oss, fordi det er lettere. Så lenge alt det vonde som skjer i verden er på avstand, kun på tv-skjermen, er det lett å glemme. For hva kan man egentlig gjøre med det? Jeg er jo bare en person, jeg kan ikke redde verden, jeg kan ikke gjøre en forskjell. Vel, der tar du feil. Dersom ikke DU bryr deg, hvorfor skal noen andre bry seg? Så da kan vel verden seile sin egen sjø, ingen trenger å bry seg. Ond sirkel?

Jeg avslutter med det som var tanken bak hele innlegget: Pengene vi har fått inn hittil har gått utelukkende til brannofrene i Motherland. Vi har diskutert mye. Hva skjer dersom vi får inn mer penger? Hva skal vi bruke de til? Skal vi fortsette å kjøpe inn ting til Motherland? Svaret er nei. Begrunnelsen er historien med fisken vs fiskeren. Jeg husker ikke ordrett, men noe som dette: ”Gir du en mann en fisk har han mat i dag. Lærer du han å fiske har han mat resten av livet”. Selv om situasjonen i Motherland fortsatt er ille, er de nå i samme situasjon som flere hundre tusen andre i Nairobi. Og som de sier på St. John’s: ”We don’t do relief anymore, we do empowerment”. Vi har derfor bestemt at de pengene som eventuelt kommer inn nå skal brukes til andre ting. Jeg kan gi ett eksempel: Ei jente som går på skole på St. John’s har havnet på sykehus på grunn av elephantiasis (hva heter det på norsk?). Hun er foreldreløs og bor sammen med bestemoren. Nå sitter jenta på sykehuset og venter på at noen skal betale regningen hennes. Hun får ikke lov å reise hjem eller gå på skolen før regningen er betalt. For hver dag som går blir beløpet litt større. I rommet ved siden av ligger bestemoren. Hun er også lagt inn på sykehuset og har ingen penger. Vanskelig situasjon, men ikke håpløs. St. John’s prøver å skaffe de pengene som trengs, vi håper å kunne hjelpe til litt.

Siste punkt, Diverse:

• Addis var supert. Etiopisk mat, etiopisk dans, etiopisk musikk, etiopiske mennesker, etiopisk (og norsk) konsert, etiopiske taxier, etiopisk honningvin, etiopiske (nei, jeg mener kinesiske) veier. Etiopia inneholdt også gamle kjente, nye venner, mye moro og ikke minst African Alliance of YMCA Youth Summit, From Subject 2 Citizen. www.subjecttocitizen.blogspot.com
• Halsbetennelse har ført til absurd mye Maren-og-Mac-tid. Takk til HK for NCIS J
• Mamma ankom torsdag. Hun har overlevd både slum og matatu-kjøring, Maren har fått makrell i tomat og sjokkis. Alle er strålende fornøyd! Hurra.
• På fredag drar vi til Mombasa igjen. Vi har hørt rykter om dykking med delfiner, hygge.
• Fra Mobasa drar vi til Lamu. Strand, palmer, sus og dus. Lisa, HC, Sol, Mattias og Maren skal KOSE seg!