Da Mastah and Africa

Takk - Thank You - Asante Sana

2009-12-18T14:55:00.000-08:00

Vi (Hans Christian) har laget en video om innsamlingen til Motherland. Innsamlingen er ferdig og vi er tilbake i Norge. Motherland er fremdeles der. Vi burde alle fortsette å løpe for Motherland.

Videoen er dessverre for stor til at jeg kan laste den opp på bloggen min, men den ligger på facebook:

http://www.facebook.com/video/video.php?v=358101320023&oid=166884153672

Takk til alle som bidro og støttet oss!

Long time no see

2009-11-16T05:24:00.000-08:00

Jeg har vært opptatt i det siste. Først tok Etiopia og Addias Ababa opp all tiden min en ukes tid (24 timer i døgnet). Så kom halsbetennelsen (den er her fortsatt). Og så kom mamma (hun er også fortsatt her).

Mens den norske delegasjonen inntok Addis, ble den danske igjen i Nairobi. De fikset det meste. Utdeling av madrasser, tepper og myggnettinger var great success. Det var også innkjøp av basic kjøkkenutstyr og utdelingen av dette.

På fredag startet siste del av prosjekt Motherland. Sukker og olje (ja, det kenyanske kostholdet består av veldig mye sukker og enda mer olje).

Jeg vet at det er mange som har mange spørsmål og mange som vil vite hvordan ”Running for Motherland” har endt opp. Det skal jeg fortelle nå: Ideen til innsamlingen kom helt ut av det blå. Kanskje det var fordi jeg syntes det var galskap å løpe et helt maraton bare for å løpe. Løpe for en god sak føltes mye bedre. Ingen av oss trodde at Nairobi Marathon 2009 skulle bli en så stor greie for sju mzungoer ute av form. Ingen trodde at vi skulle klare å hjelpe et utbrent slumområde å komme seg på beina igjen heller. Men sånn gikk det, takket være dere! Det er ingen som liker å snakke om penger og derfor skal jeg heller ikke røpe hvor mye vi fikk inn. Men det er lov å si at dere har vært fantastiske og at dere har mer takknemlighet å høste her enn dere kan forestille dere.

Man kan konkludere med at ”Running for Motherland” var vellykket. Allikevel kan man på ingen måte si at historien har en happy ending og at de lever lykkelig alle sine dager. Som mamma sa i dag: Det er vanskelig å forestille seg at noen kan leve på den måten. Jeg tror hun snakker for de fleste nordmenn (inkludert meg). Mange vil si at det er to forskjellige verdener. Dessverre er ikke det sant. Det er lett å spinne rundt sin egen akse i Norge. Vi klager på for mye skatt og høye bensinpriser. Vi vet alle at Motherland finnes der ute. Men vi velger å ikke bry oss, fordi det er lettere. Så lenge alt det vonde som skjer i verden er på avstand, kun på tv-skjermen, er det lett å glemme. For hva kan man egentlig gjøre med det? Jeg er jo bare en person, jeg kan ikke redde verden, jeg kan ikke gjøre en forskjell. Vel, der tar du feil. Dersom ikke DU bryr deg, hvorfor skal noen andre bry seg? Så da kan vel verden seile sin egen sjø, ingen trenger å bry seg. Ond sirkel?

Jeg avslutter med det som var tanken bak hele innlegget: Pengene vi har fått inn hittil har gått utelukkende til brannofrene i Motherland. Vi har diskutert mye. Hva skjer dersom vi får inn mer penger? Hva skal vi bruke de til? Skal vi fortsette å kjøpe inn ting til Motherland? Svaret er nei. Begrunnelsen er historien med fisken vs fiskeren. Jeg husker ikke ordrett, men noe som dette: ”Gir du en mann en fisk har han mat i dag. Lærer du han å fiske har han mat resten av livet”. Selv om situasjonen i Motherland fortsatt er ille, er de nå i samme situasjon som flere hundre tusen andre i Nairobi. Og som de sier på St. John’s: ”We don’t do relief anymore, we do empowerment”. Vi har derfor bestemt at de pengene som eventuelt kommer inn nå skal brukes til andre ting. Jeg kan gi ett eksempel: Ei jente som går på skole på St. John’s har havnet på sykehus på grunn av elephantiasis (hva heter det på norsk?). Hun er foreldreløs og bor sammen med bestemoren. Nå sitter jenta på sykehuset og venter på at noen skal betale regningen hennes. Hun får ikke lov å reise hjem eller gå på skolen før regningen er betalt. For hver dag som går blir beløpet litt større. I rommet ved siden av ligger bestemoren. Hun er også lagt inn på sykehuset og har ingen penger. Vanskelig situasjon, men ikke håpløs. St. John’s prøver å skaffe de pengene som trengs, vi håper å kunne hjelpe til litt.

Siste punkt, Diverse:

Addis var supert. Etiopisk mat, etiopisk dans, etiopisk musikk, etiopiske mennesker, etiopisk (og norsk) konsert, etiopiske taxier, etiopisk honningvin, etiopiske (nei, jeg mener kinesiske) veier. Etiopia inneholdt også gamle kjente, nye venner, mye moro og ikke minst African Alliance of YMCA Youth Summit, From Subject 2 Citizen. www.subjecttocitizen.blogspot.com
Halsbetennelse har ført til absurd mye Maren-og-Mac-tid. Takk til HK for NCIS J
Mamma ankom torsdag. Hun har overlevd både slum og matatu-kjøring, Maren har fått makrell i tomat og sjokkis. Alle er strålende fornøyd! Hurra.
På fredag drar vi til Mombasa igjen. Vi har hørt rykter om dykking med delfiner, hygge.
Fra Mobasa drar vi til Lamu. Strand, palmer, sus og dus. Lisa, HC, Sol, Mattias og Maren skal KOSE seg!

Oh happy day!

2009-10-28T05:49:00.000-07:00

Idag har det endelig skjedd noe. Etter mye planlegging og venting løsnet ting. I går hadde vi møter med noen av kvinnene fra Motherland. Rebecca, Fatima og de andre fortalte oss om hvordan de hadde det nå og hva de trengt mest. Alle husene var nå gjennoppbygd med hjelp fra myndighetene. Dette var ikke en selvfølge og det var en lettelse å høre at de hadde fått nye jernplater til husene. Damene dro og sjekket priser på madrasser, teppper og myggnettinger for oss. De hjalp oss også med å lage en liste over hvor mange husholdninger som trenger hjelp, hvor store familiene er og bor gamle eventuelle barn er. De gjorde en utrolig bra jobb!

Idag dro Mattias, Mr. Ogutu (en av de ansatte på St. John's) og jeg til byen for å handle inn. Vi kjøpte inn 90 madrasser, 45 store ulltepper og 45 myggnettinger. Ting gikk fort og lett, nokså uvanlig for Kenya å være. Men desto bedre for oss, siden vi hadde dårlig tid (sitter nå på flyplassen i Nairobi og venter på flyet til Etiopia).

Amie og Daniel (danskene) tok seg av utdelingen av tingene . Vi har allerede fått rapport om vellykket utdeling og mange lykkelige mennesker. I løpet av de neste dagene håper vi at hver husholdning også kan motta de mest elementære kjøkkenredskapene de trenger for å lage mat.

Takk til alle som har bidratt og bidrar! Dere har gjort livet til mange mennesker mye lettere:)

Run Forrest, run!

2009-10-26T14:15:00.000-07:00

I går stod vi opp før sola(!) for å rekke Nairobi Maraton. Etter litt taxikluss var vi på plass, akkurat tidsnok. Klokken 7.10 la Mattias, Hans Christian og Daniel ut på den 42 km og 195 meter lange ferden. Litt etterpå var det min tur, og de 10 km gikk faktisk ganske fort. Fikk meg til og med noen venner på veien. Sol og Lisa (med feber) joinet barna og klovene i Family Fun Run.

Alle fullførte med glans! I dag er vi litt støle, ganske stolte og 100% solbrente.

Imorgen skal vi i møte med noen av de som bor i Motherland for å finne ut hva de trenger mest og hvordan vi kan bidra.

Flere bilder på facebookgruppa: http://www.facebook.com/group.php?gid=166884153672

Running for Motherland

2009-10-18T11:49:00.000-07:00

Torsdag 8. oktober var det en stor brann i Motherland, et slumområde med tilknytning til St. Johns Community Centre, hvor Mattias og jeg er frivillige. Mange hus brant ned til grunnen og omkring 100 mennesker er nå husløse. De fleste mistet alt de eide i brannen. I dag dro Mattias og jeg til Motherland for å besøke brannofrene. Syndet som møtte oss var alt annet enn hyggelig. Familiene hadde virkelig ingenting igjen. Myndighetene har sagt at de skal hjelpe til med bygging av nye hus. De har derfor gikk de treverk til å lage rammer til husene (en stolpe i hvert hjørne). Resten må de fikse selv. Da vi var der i dag hadde de begynt å bygge opp igjen noen av husene. De stålplatene som overlevde brannen brukes nå til nye hus, mange av de delvis smeltet og ødelagte. Vi snakket med flere av beboerne i Motherland og alle historiene var like. Ingen har noe igjen. Brannen startet klokken to på natten og det var ikke tid til å redde annet enn menneskene. Heldigvis ble ingen skadet.

Bortsett fra stolpene fra myndighetene har lite hjelp blitt gitt. Folk vi snakket med sa at Røde Kors hadde vært der dagen etter brannen for å dokumentert skadene, men at de ikke hadde kommet igjen. På tirsdag var noen fra St. Johns der med innsamlede klær. Etter det vi vet er ingen annen hjelp gitt. Naboene hjelper så godt de kan og bidrar med litt mat. Naboene som selv ikke har nok mat på bordet hver dag.

Mattias og jeg snakket om hva som kunne gjøres. Det må jo kunne gå an å hjelpe? Det skal ikke mye til for å gjøre situasjonen litt bedre. Hjelp til å bygge opp igjen husene, mat, sko, klær, tepper, skolebøker til barna. Anything would do.

Vi har derfor tenkt og tenkt et par dager, og fått med oss flere på laget. Amie og Daniel (to dansker som også er frivillige på St. Johns) og Sol, Lisa og Hans Christian som er frivillige i Mombasa. Det har seg nemlig slik at vi alle skal løpe Nairobi Maraton neste søndag, 25. oktober (noen løper hele, andre løper litt kortere). Hvorfor ikke løpe for en god sak? Vi har bestemt oss for å løpe for ofrene i Motherland. Vi håper å kunne skape litt oppmerksomhet i våre respektive hjemland ved å gjøre dette. Kanskje kunne noen hjelpe? De som hadde lite fra før har nå ingenting. Verden trenger ikke å være så urettferdig. Som man sier i Changemaker: Klart vi kan!

Her er en video av Rebecca, en av de mange som mistet alt hun eide i brannen. Hun mistet også levebrødet sitt som var en liten kiosk

Vil du bidra? På vegne av brannofrene i Motherland er vi takknemlige for alle bidrag. Pengene vil gå gjennom oss som privatpersoner (ikke gjennom organisasjonene vi jobber for) og bli brukt til akutt hjelp til brannofrene. Penger kan settes inn på kontonummer 0539 6984123 (egen konto opprettet for Motherland, Maren Hemsett).

Vi har også laget en gruppe på facebook: http://www.new.facebook.com/group.php?gid=166884153672&ref=ts

Inviter vennene dine!

Woah, we're going to Mombasa!

2009-10-13T10:55:00.000-07:00

Det ble aldri noe Carnivore på bursdagen til Mattias forrige uke. Det ble derimot etiopisk mat, muffins med lys og dansker på besøk. Hygge. Spesielt siden kvelden ente med at vi alle fire (pluss Hassan) bestemte oss for å dra til Mombasa dagen etter. Spontanferie! Mattias og jeg bestemte oss for å ikke si noe til Hans Christian, Sol og Lisa (som bor i Mombasa). Så på torsdag kveld satte vi oss på bussen og etter 8 timer med humping og dumping (og synging av Woah, we’re going to Mombasa. Woah, back to the island) var i fremme ved kysten. Mombasa var svett og kaotisk allerede klokken syv på morningen. Vi fant oss et sted å sove, satte fra oss pakket og spiste frokost. Siden ingen av oss hadde lyst til å ta bussen hjem, bestilte vi togbilletter med det samme. Jeg hadde bestemt meg for å like Mombasa for lenge siden. Ryktene hadde nådd meg i Nairobi om at man kunne kjøre tuk-tuk (eller rickshaw som jeg kaller det), og da var jeg solgt. Derfor tok vi en tuk-tuk til ferja og det var herlig som alltid. Over på andre siden fant vi YWCA Likoni og spurte etter mzungoene. De ante fred og ingen fare, og ble lettere sjokkert over å se oss. Etter litt tårer, mye latter og mange klemmer dro vi på stranda. Vannet hadde akkurat dratt til India (?), men det kom snart tilbake, så null stress. Strand, sol, hav, palmer og herlige mennesker. Dagen kunne ikke blitt bedre. Men det ble den. India-gærning som jeg er dro jeg med meg resten av gjengen på indisk restaurant, herlig herlig. Resten av helgen bestod av følgende aktiviteter: Mange timer på Kalabaza (restaurant i havgapet med casino og nattklubb ved siden av), flytting til YWCA, Mattias spyr, sover, spyr og blir bedre igjen, munching av fersklagede chips langs promenaden, maren føler hun har med barnehagen på tur, tuk-tuk-kjøting, ferjekjøring, norsk statoilreklame i ferjekøen (skjult kamera?) og til slutt: Tog hjem til Nairobi.

Dette var jo selvfølgelig en opplevelse for seg selv. Likt India var det senger, pledd, pute og servering av mat. Ulikt India ble maten servert i egen vogn. Treretters middag (med vin i kjøkkenglass) og frokost. I like it. Jeg tilbrakte for øvrig et par av de 15 timene med hodet ut av vinduet. Vind i håret, gammelt tog, kjent stil.

Vel tilbake i Nairobi (Woah, we’re going to Pumwani. Woah, back to the office) fant jeg ut at jeg hadde lurt meg selv i helgen og slettes ikke var frisk. Snille Amie ble derfor med meg på sykehuset og der satt vi i over 5 timer. Resultatet var hostesaft. Da vet jeg hvertfall at jeg ikke kommer til å dø med det første. På vei hjem stakk jeg innom Nakumatt på Wesetgate (mzungokjøpesenter) og hentet glutenfritt brød som var bestilt før helgen. Og hvor herlig var vel ikke det? Jeg kunne nesten dødd av glede da jeg hadde to skiver med smør og gulost foran meg (hvertfall da det smakte perfekt). Jeg døde ikke, det gjorde heller ikke forkjølelsen. Jeg håper brød kan kurere, derfor har jeg allerede spist to!

Jeg gleder meg allerede til nesten Mombasa-besøk. Det blir i november og da skal mamma være med (nå skrev jeg det her, så ingen vei tilbake mamma). Men først skal mye annet skje og det aller første bør helst være oppgaveskriving. Vi får se!

Bilder!

2009-10-13T09:08:00.000-07:00

Her er "nye" bilder: http://www.facebook.com/album.php?aid=323703&id=615600023&l=b0127623fc

Og en merkelig video: http://www.new.facebook.com/video/video.php?v=282349615023

Hurra meg rundt!

2009-10-07T04:18:00.000-07:00

Hurra for deg som fyller ditt år. Mattias har bursdag i dag. Planene for feiringen er store. Vi skal på Carnivore (en meget kjent restaurant). Der har vi hørt at litt av hvert kan skje. Og vi gleder oss. Danskene skal også være med. Og kanskje noen flere. Det er bare innmari kjipt at jeg i skrivende stund fortsatt ligger til sengs (klokken ett). Noe har gått galt, og jeg har fått noe som ligner influensa. Bortsett fra at det ikke er så ille. Så jeg ber til høyre og venstre og satser på at jeg er i form for bursdag i kveld.

Bortsett fra pinglete Maren har det skjedd saker og ting siden sist. Ting verdt å nevne:

Tur til Naivasha med Uprising Youth Group
20 kilometers gåtur til helvete og tilbake.
Uteliv i Nairobi
Indisk mat
Oppgaveskriving
Shopping
Maren som mattelærer

Mandag forrige uke dro vi altså til Naivasha. Det var hygge. Nesten som å være på Røde Kors tur med ungdommen. Jeg liker det. Naivasha er det nydelig sted. Det er synd at innsjøen er i ferd med å forsvinne og at mennesker og dyr allerede mangler vann og mat. Jeg blir sint av å tenke på det. Rundt Lake Naivasha ligger det over 50 store blomsterfabrikker. De produserer de vakreste roser. Roser som vi hver dag kjøper i Europa. Så mye som hver fjerde rose som selges i Europa kommer fra Kenya. Og sannsynligheten for at den da kommer fra Naivasha er ekstremt stor. I valentinessesongen er 1 av 3 roser herfra. Både ”vanlige roser” og Fairtrade-roser vokser i Naivasha. Hva så? tenker du. Hva så? tenker jeg. Det er lett å tenke at dette er en fin ting. Ved å kjøpe store fine røde roser fra Kenya støtter man vel oppom Kenyansk økonomi og styrker eksporten? Joa. Men man gjør så mye annet også. Hvis man vandrer langs bredden av Lake Naivasha finner man en pumpestasjon for hver hundrede meter. Sånn i gjennomsnitt. Disse pumpene frakter vann til blomsterfabrikkene. Store mengder vann pumpes opp døgnet rundt. Alt for mye! Innsjøen er i dag bare en skygge av seg selv. I løpet av de siste tre årene har innsjøen trukket seg tre kilometer tilbake fra YMCA campen vi bodde på. Til sammen fire kilometer de siste ti årene. Vi gikk helt bort til vannet. Jorda la øde, sprukket og tørr. Vannet som blir pumpet opp er brunt og forurenset. Katastrofen som er i ferd med å ramme Naivasha har mange dimensjoner. Dersom vannet forsvinner ligger alle tynt an. Dyrene, menneskene, jorda og ikke minst blomsterprodusentene. Men selv i dag, da det er plenty (?) med vann igjen kan man lure på om historien kan få en happy ending. La oss starte med dyrene: Lake Naivasha er kjent for å ha et myldrende dyreliv. Flamicoer, flodhester, fisk og fugler. Listen er lang. Det er også listen over dyr som i dag er borte vekk. Innsjøen krymper, dyr forsvinner. Logikken er enkel. Men det finnes andre faktorer også. Blomsterplantasjene stjeler ikke bare alt vannet, de etterlater også innsjøen forurenset og ubrukelig. Folk som levde av fiske har måttet finne annet arbeid. Kuene til som før drakk ved elvebredden blir nå jagd bort av plantasjeeierne. Og dersom kuene skulle finne på å drikke vannet allikevel ville de mest sannsynlig dødd.

Og hva med menneskene? For 40 år siden bodde det ikke så mange ved innsjøen. Noen sier 7000, andre sier 27000. Uansett et lite antall mennesker sammenliknet med i dag. I 2009 bor det over 300 000 mennesker i Naivasha. Arbeidsplasser i haugetall har tiltrukket seg mennesker som ikke hadde noe annet eller bedre å leve av andre steder. Disse arbeidsplassene (på plantasjene selvfølgelig) er ikke akkurat mye å skryte av. De fleste arbeiderne jobber opp mot 15 timer hver dag. Enkelte ganger jobber de mer. Lønnen er lav. Lavere enn du og jeg kan forestille oss. Et intervju med en dame ansatt på en av plantasjene vekker min avsky. Hun tjener godt under halvparten av det hun trenger for å kunne forsørge familien sin. Barna hennes er underernært og går til sengs sultne hver dag. Firmaet hun er ansatt av har opprett en slags form for barnehage for barna (de kan jo bare drømme om å ha råd til skolegang). Der leverer hun barna hver dag, og henter de 15 timer senere. Gjentatte ganger har spørsmålet om seksuelt misbruk av barn vært oppe, men det har aldri blitt gjort noe med. Firmaet har også tilbud om lege. De fleste som jobber på plantasjene blir syke etter noen år. De puster inn giftige gasser døgnet rundt uten noen form for beskyttelse og de jobber på ”kjølerommene” uten varme nok klær. Legen sier: Du er frisk, bare fortsett å jobb. Hva annet skal han si? Han er ansatt og betalt av et firma som ikke vil ha syke ansatte, men som heller ikke vil betale for legeutgifter eller medisiner. Og sånn går no dagan.

Mange av de ansatte er unge. Etter min mening er de alt for unge. Jeg møtte et søskenpar da jeg satt på huska. Gutten var 5-6 år, fryktelig møkkete, men fryktelig søt. Han snakket ikke engelsk, men likte å bli tatt bilder av. Søsteren snakket litt, hun var 14-15 maks. Hun fortalte at gutten het David, hun het Susan. Går dere på skole? spør jeg. Nei. Ingen av dem. Hun jobber på fabrikken ved siden av, det gjør mammaen også. Gutten henger rundt. Hun var tynn, fillete kledd og hadde det helt tydelig ikke bra. På noen måte. Men små gleder i hverdagen – en mzungo på en huske med et digitalkamera. Et beskjedent smil, en ny venn.

Vi (Mattias, Joyce, Habib og Ameo og jeg) filmet litt den ene dagen. Mattias og jeg skal prøve å ordne en tur tilbake en annen dag. Selv om ingen oss har laget en dokumentarfilm før, så skal vi prøve. Kryss fingrene for at noen vil gi oss et intervju (helst uten at vi må bestikke noen).

Men Naivasha er ikke bare elendighet. På onsdagen var det ut på tur, aldri sur som gjaldt. Vi trasket av gårde fra campen nokså tidlig på formiddagen og var tilbake ved 5 tiden på ettermiddagen. Da hadde vi tilbakelagt over 20 kilometer i marsjtempo (ja, jeg hadde litt syra). Turen gikk til Hell’s gate nasjonalpark. Og OM det vakkert. Hell’s gate ligger i Rift Valley, hvor det finnes vulkaner. Selv om vi burde ha tenkt oss til det, var det med stor overraskelse (og glede) at det kom varmt, dampende vann ut av fjellsprekkene. Gutta (Uprising Youth Group) badet, jeg var for det meste dødelig imponert over den vakre naturen. Turen til helvete var med andre ord verdt det.

Resten må gå kjapt, jeg orker ikke skrive mer. Vi har vært på et kjøpesenter i Westlands (rikingdel av byen). Der har vi funnet fantastisk indisk restaurant. Livet kunne ikke vært bedre i det øyeblikket en masala dosa (med coconut chutney) og en lassi stod foran meg på bordet.

I Westlands finner vi stort sett det vi leter etter. Og trenger. Som en ny pute (jeg har sovet på noe lignende en stein i 3 uker), glutenfritt brød (bestilt til fredag) og utesteder. Sistnevnte ble testet på lørdag. To nordmenn, to dansker, dundrende musikk, billige drinker, høy mzungo- og rikingfaktor. Moro!

Ellers går dagene med til å lære Nzomo og Amdan å lese, prøve å være mattelærer, være fotballtrener og ikke minst skrive oppgave. Vi skal levere en oppgave på 5000 i slutten av denne måneden. Temaet er spennende nok, men skrivingen går tregt. Jeg streiker litt, tenker at det hadde vært mye bedre å faktisk bruke tiden på å VÆRE i Kenya. Men sånn er livet, jeg regner med at vi overlever.

Enn så lenge – les om Naivasha og slutt å spis kjøtt! Ta-dah

Mens vi venter

2009-09-28T03:20:00.000-07:00

Nok en uke har gått. Jeg liker stadig bedre å bo i St. John’s Compound, blokk K, leilighet 05. Ting begynner å falle litt på plass, sakte, men sikkert. Men ting blir aldri perfekt, og kanskje det ikke gjør noe. Ting som lakk har blitt fikset. Ting som fungerte bra er tett. Vi har fått vann. Først bare på kjøkkenet. Nå bare på badet. Varmtvannet kommer når det har lyst. Lyspære er fikset på det lille badet. Lyspære mangler på gjesterommet. Vi dreper maur og kaster ut kakerlakkene. Maurene kommer tilbake og kakerlakkene er uendelige. Men hvem sier at det ikke er hyggelig med husdyr? Så lenge de ikke spiser opp maten min er jeg fornøyd.

Uka vår startet med venting. Venting er en utbredt aktivitet. Grunnen til at jeg har tid til å blogge nå er akkurat denne. En av de første dagene våre skulle en gruppe norske folkehøgskoleelever komme på besøk til senteret. Mattias og jeg skulle være med dem rundt. Vi ventet. Og ventet. Til slutt var det noen som fant ut at datoen for besøket var 17. oktober, ikke september. Et par timer med venting, null stress. Vi venter mye på madam Sally, koordinatoren vår. Hun er en meget opptatt og noe surrete dame. Damene i resepsjonen begynner å lure på hvorfor vi sitter der og leser avisen hele tiden. Vi venter. Jeg venter på jentene. Fotballjentene. Noen ganger begynner treningen når den skal. Andre ganger 45 minutter senere. Men det er ikke noe stress. Jeg prater med de tøffe guttene som spiller tromme imens. De som ikke spiller fotball fordi det ikke er kult. De som går som gangstere og som snakker høyt og fort på swahili til meg. De som er 12 år og har opplevd alt for mye dritt i livet. De som aldri har fått lov til å være barn.

Bare sånn for å ha sagt det: Venting kan være ganske bra. I Norge har man aldri tid til å vente, tid er penger. Her er venting nye opplevelser, interessante samtaler, avislesing, tedrikking og nye bekjentskaper. Jeg liker det.

Jeg har fått ansvaret for fotballtreningen til Golden Angels hver onsdag og oppvarming de andre dagene. I følge Benjamin og Habib trenger de løpetrening. Lett. Jeg tror de har gitt meg ansvaret for løpingen fordi jeg ikke akkurat er pro med ballen. Men løping kan jeg jo. Og jeg prøver å få de til å løpe. Jentene er 12-13 år. Ikke alle er keene på å bli slitne. Fair enough. Så derfor leker vi. Mest poppis hittil er stiv heks. Moro for unga. Og så prøver jeg å lure de til å løpe fort. Stafett er jo vanligvis morsomt. Men ikke når ingen syns det er gøy å vinne. Og ingen liker å følge reglene. Jeg kjenner meg ikke igjen. Hvor er konkurranseinstinktet? Hvorfor syns de ikke det er moro å vinne over de andre? Jeg har funnet ut at ingen av oss har rett, og prøver å finne en gylden middelvei som det så fint heter. Så lenge det er gøy og vi blir slitne er alle fornøyd. Resten av tiden spiller vi fotball. Høyre bekk, er det noe som heter det? I så fall er det det jeg spiller for det meste. Jeg syns det går overraskende bra med tanke på at det er ca 12 år siden jeg spilte organisert fotball sist. Og fotballen minner om barneskolen, Åsen stadion, blå og hvite trøyer, foreldre med campingstoler, bortekamp på Sand i regnvær, 24-0. Jeg har kjøpt meg fotballsko og strømper. Samme lukt, samme følelse, 12 år eldre.

Jo da, jeg gjør andre ting enn å spille fotball også. Hver dag er jeg innom 2. klasse for å undervise to søte, men litt trege gutter. Jeg lærer de å les ba, be, bi, bo og bu. De kan nesten alle bokstavene. Men det er vanskelig å skjønne hvis det er flere enn to. Derfor leser vi ba og bi. Hva blir det? Bibi, sier Nzomo. Amdan sier ingenting. En gang til. Ba og bi blir…? Baba? Nzomo er ivrig, men har ikke alltid rett. Babi? Ja, veldig bra!! Mzuri! Og så skriver vi litt. Det er lettere å herme etter det jeg skriver enn å forstå hva man faktisk skriver. Det skjønner jeg godt. Spesielt siden jeg ikke kan mer enn 15 ord på swahili. Det sier seg selv at jeg må jukse og derfor setter jeg sammen lyder som ikke betyr noen ting. Eller så betyr det noe uten at jeg vet det. Men de lærer meg. Vi ser på bilder og leker førstemann til å si hva bildet forestiller. Det er moro. Amdan, som for det meste er passiv, reiser seg fra stolen og hopper nesten inn i billedboka. Dog, dog! Who let the dogs out? Amdan synger. Jeg og Nzomo smiler. Livet er fint.

I dag skulle både jeg og Mattias bli lærere begge to. Undervise i engelsk og matte i hver vår klasse, 6 og 7. Men i går kveld fikk vi vite at vi skal dra til Naivasha i dag (for de som har lest tidligere blogginnlegg: det er det stedet hvor innsjøen i forrykende fart blir pumpet opp og forsvinner). Og vi skal visstnok være der til torsdag. Så da utsetter vi lærerkarrieren til neste uke. Enkelt og greit. Vi vet ikke helt hva som skjer i Naivasha og hvorfor vi skal dit, men vi vet at Benjamin, Joyce, Habib, Daniel og Amie er der. Og de liker vi. Joyce er med på CFC programmet og kommer til Norge, Ulsteinvik, i januar. Benjamin er tidligere CFC deltager og er sjef på Ungdomskontoret på St. John’s. Habib er egentlig proff fotballspiller, men er skadet for tiden og jobber derfor som frivillig på senteret. Daniel og Amie er studenter fra Danmark som har praksis her. En fin gjeng. Og morsom. På tirsdag spiste vi lunsj på en servitørskole like ved senteret. Ungdom blir lært opp til å bli servitører. Selv om det meste gikk galt, servicen var så som så og tempoet var african, ble vi alle mette og dagens dose latter var sikret.

Sammen med Joyce og Habib skal vi lage et ungdomsmagasin. Det blir spennende! Mens vi diskuterer magasinet hører jeg disturbiiia fra dataen bak meg. Og plutselig er jeg i Beirut sammen med Sissel, Anniken og Ingrid. På supermarkedet hører jeg Sex on fire og penthouse med Hilde, Andrew, Marthe, Anthony og Ingeborg er ikke langt unna. Jeg kjøper hungarian salami og tenker på Budapest, Karoline, Tonje og Christine. Vannet lukter klor. Tøyenbadet. Om en stund kommer lyder, mennesker og lukter til å minne om Kenya. Jeg liker tanken.

For de som nå har giddi å lest helt hit: Autentisk? Hehe.. Jo, selvfølgelig. Jeg er i Kenya, jeg lever Kenya. Men som den mzungoen jeg er, jeg har også gjort mzungoting denne uka. På onsdag var Sol, Lisa og Hans Christian (CFC deltagere fra KFUK/KFUM) i byen igjen og vi dro på bowling. På det rikeste og hviteste kjøpesenteret, Village Market. Bowling var stor stas, spesielt siden jeg vant. Dagen etter møttes vi til lunsj på Java, også stas. Nå har de dratt til Mombasa, og vi sees ikke før 28. oktober. Savn! Men livet får videre, og mens Mattias spilte fotball i går dro jeg på min første utflukt alene. Jeg ringte taxi-Waikwa (en fantastisk taximann som gir oss fine St. John’s priser) og han kjørte meg til Village Market. Der kjøpte jeg meg en iskaffe, leste litt i boka mi, vindusshoppet klær og smykker, spiste is, fikset internett til mac’en og handlet mat. Så kjørte Waikwa meg hjem igjen.

Ikke så autentisk. Men det er bra. St. John’s er såpass hardt og ekte at det er nødvendig med en virkelighetsflukt i ny og ne. Og ja, jeg vet jeg heldig som kan ta meg tid og råd til det. Men så er det jo engang sånn at jeg er norsk og hvit. Jeg kan ikke gå meg en tur i nabolaget for å slappe av. Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil. Jeg bor ikke i Oslo lenger. Jeg er ikke et hvilket som helst menneske som vandrer midt i Bygdøy Allé lenger. Alle ser meg, alle vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her. De som ikke vet, lurer. Stirrer. Autentisk. Ja. Slitsomt i lengden. Ja. Min rolle og status fører med seg både rettigheter, plikter, muligheter og begrensninger (sosant nerd!). Derfor benytter jeg meg av muligheten til å kunne ta taxi til et wzungokjøpesenter, kjøpe ting jeg har lyst på, vandre rundt, være anonym. Innimellom. Resten av tiden tilbringes på mest mulig autentisk måte. Tro meg.

How are you?

2009-09-21T14:20:00.000-07:00

Yes. Da er vi endelig her. Mattias og jeg flyttet til St. John’s på tirsdag og har siden da gjort mange nye og spennende ting:

1. Blitt fotballtrenere

2. Levd uten vann (nesten)

3. Tatt matatu alene (og stolt av det)

4. Funnet, kjøpt og hengt opp tre fantastiske kart på stueveggene (Nairobi, Kenya, Afrika)

5. Sovet i for korte senger

6. Sett alt for mye på Six Feet Under, sammen med Joyce (avhengig?)

7. Spist veggismat (litt)

8. Drept maur (MANGE)

9. Spist nøtter og nonstop (alt for mye)

10. Lest pensum (litt er bedre enn ingenting)

Detter er stort sett tingene dagene har bestått av den siste uken. I skrivende stund er vi i ferd med å avslutte langhelgen. Ramadan er slutt, id feires og det har vært offentlig fridag. Fint for oss. Helgen har gått med til å utforske Nairobis offentlige transport. Noe som har gått mye bedre enn forventet. Transporten består i hovedsak av matatuer. Det er minibusser/busser/vans/russebusser som kjører rundt i et tilsynelatende kaos. Men, det er et system. Og jeg tror jeg har skjønt deler av det allerede. Alle har nummer, alle har en rute de skal følge. En mann kjører, en henger ut av døra og roper ting jeg ikke skjønner. Passasjerene hopper av og på (noen ganger i fart). Alt foregår i et forrykende tempo. I alle fall for en mzungo som er vant til Oslobusser med stivpinnede mennesker som nesten ikke tørr å trykke på stoppknappen. En slik knapp finnes selvfølgelig ikke i matatuer. Mannen som henger ut av døra samler også inn pengene. Korte distanser (som herfra og inn til sentrum) koster hele 1 krone og 60 øre. Eller 20 shilling om du vil. Det kan vi bli vant til. Da jeg sa russebuss, så mente jeg det. De aller fleste matatuene kan lett forveksles med en russebuss. Farger, skrift, bilder, glorete, stygge, morsomme, oppsiktsvekkende. Fra høytalerne strømmer høylytt hip-hop, r & b og reggaemusikk, gjerne med matchende musikkvideo på flatskjerm foran i bilen. På vinduene, dørene og veggene er det klistret bilder av halvnakne jenter og kule gutter. Og ved siden av og imellom? Bilder av en kritthvit Jesus på korset og Maria. Eller bibelsitater. Er det bare jeg som synes det er litt kontrastfylt? Men hvem bryr seg. Hittil har matatukjøring vært en fornøyelse. I like it!

I går og i dag tok vi matatu til mzungodelen av byen, Westlands. Det var vel egentlig ikke så stort stas. En del hvite mennesker, mange rike indere, noen rike kenyanere, store kjøpesentre, stengte butikker (ja, det var søndag i går og offentlig fridag i dag), matbutikker med høyere priser enn ellers. Det eneste vi ropte hurra for var lunsj på Java Coffee House. Double mocha milkshake og fruit salad with yoghurt, honey and nuts. Ja takk! Eller for Mattias sin del: Banana milkshake og chocolate fudge cake. Ja takk til det også! Vi gikk ut derfra mette og litt småkvalme. Java er forresten en helt fantastisk kaffebarkjede, please come to Oslo. Jeg har forelsket meg. Prøvd omelett med guacamole, bacon og cheddar? Ikke? Vel, den er drittgod. Jeg referer til HC når jeg sier: Munch!

Ellers har vi vært litt rundt omkring i området her. Området heter Pumwani, vi bor i St. John’s Compound. Like utenfor porten heter det California. En liten matatu-tur unna ligger Jerusalem. Jeg har hele verden like ved siden av meg. Nok en ting jeg liker! Som nevnt har vi også hengt opp en del av verden på veggen i stua. Det overordede målet for oppholdet er å kunne alle land og hovedsteder i Afrika innen 11. desember. Alt annet er å faile. Jeg liker kartet over Afrika spesielt godt fordi det er fult av små feil. Nederste delen av Europa og deler av Midtøsten er med på kartet. Greit nok. Men hva skjedde med Bosporosstredet og Persiagulfen? Borte. Moro. Og har du hørt om Bophuthatswana? Ikke jeg heller. Så langt mitt nye favorittland. Ja, det står oppført som et eget land, selv om mac’en min sier at det er en del av Sør Afrika.

Mattias og jeg har fått oss en ny venn. Han heter Bob. Han bodde i leiligheten vår da vi flytta inn. Andre ville kanskje kalt ham en stygg, møkkete mopp, men vi liker han. Bob Geldolf eller Bob Marley. Det kommer helt an på lyset og vinkelen. Mitt eneste problem med Bob så langt er at han har en tendens til å smøre møkka utover i stedet for å vaske den bort. Vi ser på det som et problem han kommer til å vokse av seg. Ting årner seg! (Jeg vet at årner egentlig skrives ordner, men er årner er mer jovialt)

Over alt er det fult av barn. Barna er fantastiske. De lyser av livsglede og godt humør. Og fordi vi er mzungos vil alle snakke med oss. How are you, how are you, how are you, håvarju håvarju håvarjuuu? Søte små skapninger.

Og ja, jeg glemmer nesten hvorfor vi egentlig er her. Vi skal være frivillige på St. John’s i tre måneder. Vi begynte rolig denne uka, ble litt bedre kjent med senteret og hva de gjør. Og så ble vi fotballtrenere. Jeg skal være med å trene jentelaget Golden Angels og Mattias skal trene et guttelag som heter Kinyago United. De som kjenner meg vet at mine fotballkunnskaper er noe skranglete. Men jeg har hørt rykter om at fotballspillere også trenger kondisjon, styrke og hurtighet. Da er det jo flaks at jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å perfeksjonere meg på akkurat dette. Resten får jentene lære meg. Det er jo tross alt utveksling av kultur og kunnskap vi driver med. Communication for Change, navnet passer bra.

I morgen er det duket for en grundigere gjennomgang av de forskjellige programmene på senteret. Først er det seng og søvn. Jeg ber til guden de tilber på St. John’s om at ingen ber til guden i moskeen utenfor porten klokken fire i natt. Inshallah.

Maasalama Bracken

2009-09-10T09:37:00.000-07:00

Brackenhust, we will miss you!

Barføtt i graset
Klatre i trær
Fireplace
Teplantasjer
Teatime
Basketball
Mangotur
Kast-opps-suppe
Oppfyringsmannen
Packet lunch (?)
Mars og melkesjokolade
Pute, teppe, film
Rulling

Imorgen drar vi til YWCA Nairobi. Vi er triste allerede. Men, Mattias og jeg har bestemt oss for at St. John's blir sykt bra. Og om tre måneder er vi klare for klimaseilas!

Sebra, telt, buss og gatebarn

2009-09-09T10:04:00.000-07:00

Hjemme igjen. Brackenhurst. I dag har jentene fra Madagaskar dratt, utrolig trist. Og på lørdag skal vi alle dra. Tanzania, Etiopia, Armenia, Nicaragua, Filippinene og Kenya. Tre uker er ikke så lenge, men man rekker en del. Latter, tårer, håp, engasjement, basketball, sjokolade, film, musikk, sang, dans, lite søvn, mye buss, kunnskap, kultur. Og ikke minst gode venner. Det er fint at 25 av oss skal tilbringe fire måneder i Norge etter jul. De fire siste blir forhåpentligvis å se i fremtiden.

I går, i natt og i dag har vi vært på besøk hos Mully Children’s Family, MCF. Dette prosjektet ble startet av mr og mrs Molly, og var ment for gategutter. I dag omfatter prosjektet over 2000 barn og unge. De kommer fra forskjellige steder, forskjellige bakgrunner. De fleste er fattige foreldreløse barn som ikke har noen som kan ta vare på dem. Andre blir hentet ut av kvinnefengsler, reddet fra en usikker dophverdag, prostitusjon eller fra voldelig hjem. På Mollys blir de gitt skolegang, tak over hodet, mat i magen og får lov til å være barn slik barn skal være. Vi besøkte to av senterne til Molly, på det ene bor det ca 500 barn, på det andre 300. Senterne er i stor grad selvforsynte og dyrker mesteparten av maten selv. Mat til 2000 barn pluss ansatte er ikke bare barnemat. Senteret vi ankom var grønt og fult av trær, busker og planter (til tross for tørken som herjer over hele Kenya). For 15 år siden var det kun noen få trær på området. Det skulle man ikke trodd. Siden den gang har de plantet flere hundre trær i året, de fleste av barna selv. Dette har ført til et helt annet klima, både for barna og for naturen. I Norge er det trær overalt, jeg er lei norske trær. De står jo bare der. Ungdommene vi møtte hadde et helt annet syn på trær. Og et helt annet kunnskapsnivå! Trær gir næring til jorden, holder på vannet, gir skygge og luften renere og lettere. Ved å plante trær som passer til og gjør godt for omgivelsene klarer Mollys å få ting til å gå rundt. Disse ungdommene var med i ”the Environmental Club”. Denne klubben har fokus på miljøet og jobber aktivt mot global oppvarming. De tok oss med på omvisning og viste oss den inntørkede elven, jordene hvor maten dyrkes, biene, mangotrærne og vanningssystemene. Alt vi så trengte desperat vann og alle håpet på regn i nærmeste fremtid. At regnet de siste tre årene har vært bortimot fraværende er et ekstremt dårlig tegn for fremtiden. Som de fleste av oss vet går den globale oppvarmingen en vei: Oppover!

I dag tidlig ble de med oss til et av de andre senterne, hvor det har blitt bygget flere drivhus til trær og planter. Systemene de har utviklet for sparinga av vann, vanning og oppbevaring er imponerende. Det er bare utrolig kjedelig når naboen ikke spiller på samme lag. Det er jo en kjent sak at mange hakket over gjennomsnittet opptatt av penger. Dersom man har jord hvor man kan plante trær, lønner det seg (kortsiketet) å plante eukalyptustrær. Disse trærne, også kjent som gummitrær, vokster utrolig fort og gir gode penger i form av store mengder salgbart tømmer. Problemet er bare at disse trærne ikke finnes naturlig i Kenya eller mange andre land, og er derfor ikke bra for naturen omkring. De suger opp alt som finnes av vann og næring og tillater ikke andre ting å vokse. 20 meter unna drivhusene til Mollys står en stor skog av eukalyptustrær og ser stygt på oss. Og alle vet hvem som vinner kampen om ressursene. Et lyspunkt er at kenyanske myndigheter jobber med saken. Og de er ikke på eukalyptustrærnes side.

Og godt er det at Mully planter trær, da det mange steder foregår avskogning på høyt nivå. Not good for business! Og forresten: Barna/kidsa/ungdommene var visst helt trolig flinke til både karate, turning, sang, dans, generelle sirkusting (hoppe gjennm brennende ringer) og mye annet. For de som ikke hadde hodepine, var dette en "utrolig opplevelse". Jeg sparer det til neste gang! http://www.mullychildrensfamily.org

Vi har gjort koselig ting også. Fra lørdag til søndag var vi på safari. Moro! Vi bodde som fyrster, i kongelige telt (med sykt fine bad), svømmebasseng og uttømmelig buffet. Vi dro ut på Game Drive to ganger. Ettermiddag og morgen. Jeg har sett nok sebraromper for resten av livet. Høydepunktet var en løvemamma med bittesmå løveunger som vandret rett forbi bilene våre. Og et par løvepappaer etterpå. Ellers så vi mange andre dyr. Dyr i lange baner. Todagers ferie, ja takk. Og hvilken sang synger sebraene på savannen? Thomas: It doesn't matter if you're black or white! Ha ha ha..

Det er en elefant liksom, jeg sverger!

Ellers har vi sett et par engasjerende filmer. For de av dere som ikke har sett ”Battle In Seattle” og ”An Inconvenient Truth”: Verdt å se!

Slum, barn og fotball

2009-09-03T13:00:00.000-07:00

Dedikert Gaute: Endelig litt etterlengtet blogging fra Kenya.

De siste dagene har vi hengt rundt på senteret her, eller bruket som min gode venn Lykke ville kalt det. Vi har lært om illegitim gjeld (anbefaler alle å se Erling Borgens filmer) og om hvordan mange land i verden kun kan avse minimale beløp til blant annet helse og utdanning. Hvorfor? Fordi lånene tatt opp av tidligere diktatorer eller andre ledere må tilbakebetales. Enkelte land har flere hundre billiarder dollar i gjeld. I tillegg kommer renter og avgifter. De fleste av disse lånene ble ikke gitt i god tro. Er det riktig at mange millioner mennesker i Sør-Afrika, Argentina eller på Filippinene skal lide dobbelt? Mange må i dag betale for urettferdighetene de selv ble utsatt. For de som blir engasjert av dette, sjekk ut www.changemaker.no eller www.klartvikan.wordpress.com J

Til noe helt annet, men ikke så mye bedre. I dag dro vi inn til Nairobi for å besøke St. John’s Community Centre. St. John’s ligger i et slumområde kalt Pumwani. Etter en liten omvisning på senteret fikk vi ”omvisning” i slummen. Og ja, det var slik det føltes. Her kommer vi, hvite og rike, og skal se på hvordan dere har det. ”Åh, 300 mennesker deler ett toalett? Og dere bor seks stykker på et ti kvadratmeter stort rom? Og hvordan tjener dere penger? Ingen penger nei..” Jeg skal ikke være negativ, for dagen var utrolig lærerik og kanskje denne reality checken var nødvendig. Både for meg og for dere. Verden er faktisk utrolig utrettferdig. (Se gjerne Hanne Sofies blogginnlegg om blomsterproduksjon http://galskapiafrika.blogspot.com/2009/08/lake-naivasha-en-tragedie.html) Det er lett å glemme og det er lett å tenke at forandring er umulig. Men det er lov å prøve! Vi fikk møte en gjeng ungdommer som jobbet iherdig for en bedre hverdag i nærområdet. Uprising Youth Group, som ble startet i 1996, har i dag 35 medlemmer og sysselsetter ca 100 ungdommer hver dag. En lokal søppelordning, bilvask, fotballag (for å skape engasjement og holde ungdommen borte fra narkotika), toalett, varm dusj, livesending av fotballkamper, informasjon om HIV og AIDS. Dette og flere andre ting tjener de penger på og hjelper lokalsamfunnet samtidig. Engasjerende! Det var også dagens fotballkamp. CFC-erne (oss) mot det lokale laget. Fotballkamp midt i slummen er en bra ting. Det er også de utrolig søte og sjarmerende barna. De som ikke har noen ting, men fortsatt er lykkeligere enn en gjennomsnittlig nordmann. Jeg tror vi har noe å lære. Det er det Mattias og jeg skal bruke de tre neste månedene på.

Men først skal vi på safari. Vi kan jo ikke slutte å være turister sånn med en gang..

Lykke = barbeint i gresset

2009-08-31T06:41:00.000-07:00

I går, søndag, hadde vi fri. Digg! De fleste av oss startet dagen med å avlegge den lokale kirken et besøk. Hakket mer moro enn Holter kirke. Sang, dans, klapp, trommer, liv og røre. Selv om vi ikke skjønte stort av det som ble sagt (kun: mongo rafiki = min gud, min venn). Jeg tilbragte en time der, og er ganske så fornøyd med min deltagende observasjon. Resten av dagen ble tilbrakt på gressplenen, som forresten er helt annerledes enn gressplener i Norge. Kan ikke helt forklare det. Tykkere? Hardere? Kristine og jeg prøvde oss på litt turning også. Rulling er en undervurdert aktivitet! I tillegg fant vi et avokadotre. Hvem hadde trodd at avokadoer vokser på sykt store trær? Ikke vi. Mattias var veldig fornøyd med: First time avocadoslang. Etterpå var det sport. Tennis er ikke min greie. Treklatring derimot: I take! Dagen ble avsluttet med Across the Universe. Perfekt!

Kenyansk gresstrå

Ellers: Min favorittforeleser (hittil) er tilbake, Lillian. Dagens tema er menneskerettigheter. Før lunsj viste hun oss filmer om kvinnelig omskjæring, barns rettigheter i forhold til giftemål og tekstilindustrien i Bangladesh. Visste dere at Disney og Walmart (blant mange andre) har fabrikker i Bangladesh hvor kvinner jobber opptil 20 timer i døgnet, syv dager i uka, og ikke får betalt mer enn fem dollar i uka? De kan gå på do to ganger per dag (hvis de får tillatelse), og dersom de ikke klarer å møte produksjonskravene blir de kjeftet på, slått og/eller får sparken. Alle har hver sin oppgave, og dersom du syr knapper har du åtte sekunder på deg per knapp. De fleste kvinnene/jentene er mellom 15 og 25 år og når de runder 30 får de sparken fordi de ikke lenger jobber like rask som de yngste arbeiderne. Selv om den vanlige arbeidstiden er ca 14 timer, må de ofte jobbe overtid 15-20 ganger per måned, noe de som regel ikke får betalt for. De som protesterer blir enten slått til stillhet, fengslet eller sparket. Arbeiderne på en fabrikk som produserte klær for Disney gikk sammen og krevde humane arbeidsvilkår. Da pakket Disney sakene sine og flyttet produksjonen. Enkelt og greit. Og da var flere hundre kvinner plutselig uten jobb og inntekt. Lenge leve Walt Disney!

Living is easy with eyes closed

2009-08-29T13:02:00.000-07:00

I dag dro vi til Naivasha. Naivasha ligger i Rift Valley, som strekker seg fra Jordan til Mosambik. Ganske langt med andre ord. Vel fremme besøkte vi YMCA, og gikk en tur for å se på Lake Naivasha. Det viste seg å være litt vanskelig å få til. For ca ti år la YMCA campen ved bredden av innsjøen. I dag må man gå hele fire kilometer for å komme til vannet. Benjamin som jobber/er frivillig på St. John’s Community Center (hvor jeg skal bo og jobbe i tre måneder) var med oss på tur i dag. Han fortalte at han hadde vært ved innsjøen i 2006. Da var vannet en kilometer unna campen. I løpet av de tre siste årene har innsjøen altså skrumpet inn med en kilometer per år i gjennomsnitt. Hvilket er nokså urovekkende! Årsaken til at innsjøen blir mindre og mindre var lett å se. Langs veien ligger det enorme blomsterplantasjer. Her dyrkes blomster som selges både nasjonalt og internasjonalt. Plantasjene eies av selskaper som kun ser profitt, og glefser alt er mitt. Men hva blir det så igjen av det søte liv, min venn?De pumper vannet ut av innsjøen og tar lite eller null hensyn til hva som skjer med dyrene, lokalbefolkningen og naturen. Hvor lang må man gå for å hente vann om ytterlige ti år?

Vi lukket øynene litt og dro videre til Crescent Island for å se på spennende dyr. Til stor begeistring for samtlige! Vi ruslet gjennom afrikanatur man bare ser på tv og observerte både giraffer, sebraer, gnuer, antiloper og bøfler. På et tidspunkt var et kun 8,3 (?) meter unna syv vakre sebraer. Og giraffene var heller ikke langt unna. En stor dag for en Nannestadsokning. Men til tross for nydelig natur og herlige dyr, var også Crescent Island påvirket av vannmangelen. Øya har vært en halvøy siden 1997, og blir mindre og mindre øy for hver dag som går. Trist!

Etter mye sol og sand, lite vann, dro bussen tilbake, mens jeg hørte på Beatles og gledet meg til middag og festligheter. Vi feiret dobbel bursdag i dag, stor stas! Hans Kristian i går og Helene i dag. Gratulerer søte CFCere;)

Maren + Søte Kids = Tre

2009-08-28T12:11:00.001-07:00

De siste tre dagene har jeg våknet tidlig om morgenen. Gjerne før halv seks. Og nei, det har ikke vært frivillig. Jeg har rett og slett to roommates som ikke deler mitt syn på søvn. Jeg filosofi er at man skal legge seg så sent som mulig, og stå opp kun 10 minutter før frokost skal inntas. Mine to kenyanske roommates, Jaqueline og Afline, liker å legge seg tidlig og stå opp tidlig. Kulturkræsj? Ja.

I dag dro vi på tur for å besøke et av prosjektene til YWCA Kenya. På en barneskole i Kajiado har de seminarer som kvinnelig omskjæring i alle skoleferiene. Vi møtte en gjeng Masai-jenter i alderen åtte til femten år. De hadde vært på skolen i en uke, sammen med lærere og foreldre. Der hadde de lært om farene ved omskjæring, men også om vennskap, solidaritet, lederskap og livsverdier. I løpet av dagen hadde en liten kulturutveksling. Barna sang og danset for oss, utrolig flinke! Vi nordmennene sang ”Kjærringa med staven”. Kan vel konkludere med at barna var hakket bedre enn oss. Ingen overraskelse..

Etterpå plantet vi trær med barna, moro! Kryss fingrene for at trærne vokser seg store og fine, det er nemlig ingen selvfølge. Det er tørke i området, og masaifolket mangler vann. Og kuene, som er essensielle for masaiene, dør. Og vi syns det var dritkjipt å kjøre på humpete vei i et par timer. Kulturkræsj? Ja.

Sol og regn og latter og sang

2009-08-27T10:51:00.000-07:00

SOL! Endelig. I dag har det faktisk vært mulig å ta av seg stilongsen og skjerfet. Periodevis. Og ifølge min kjære mac har det vært hele to grader varmere her enn i Oslo. Det var på tide!

Det er ganske hyggelig at man kan glede seg over at solen titter frem, da vi bruker dagene til å lære om langt mindre hyggelige ting. I går begynte vi med kursets første tema: Gender. Vi startet ganske forsiktig med forskjellen på gender og sex, noe som er bare barnemat for en erfaren antropolog. Begge ordene oversettes til ”kjønn” på norsk, men har forskjellige betydninger. Gender er kulturelt bestemt, mens sex er biologisk bestemt. Det vil si at man som kvinne eller mann blir gitt bestemte roller, rettigheter og plikter i et samfunn. Dette oppfattes ofte som naturlige strukturer innenfor et gitt samfunn, ”det er bare sånn det er”. I mange samfunn er disse kjønnsmønstrene bygget på prinsippet om ulikhet mellom menn og kvinner og kan oppleves som en destruktiv runddans der undertrykkelsen og forskjellene gradvis øker over tid. Anyway, poenget er at kjønnsroller kan forandres. Det jeg egentlig skulle fortelle om var at vi fortsatte med forelesninger om FGM, female genital mutilation (kvinnelig omskjæring) og GBV, gender based violence (kjønnsbasert vold). I går så vi en film om kvinnelig omskjæring i Sierra Leone, og i dag en film om kjønnsbasert vold i Kongo. Ingen av filmene var spesielt behagelige å se på. Jeg husker ikke tallene, men urovekkende mange kvinner, jenter, barn, babyer, gutter og menn blir voldtatt eller utsatt for annen vold hver dag. De fleste av disse lever allerede i land eller områder preget av krig og uroligheter, noe som gjør situasjonen betydelig vanskeligere. Mange kvinner blir utstøtt av både familien og samfunnet, og blir fortalt at det er deres egen skyld. I tillegg kommer helserelaterte problemer. På denne måten brukes altså seksuell vold som middel i krig. Kriger som allerede går hardest ut over de sivile.

Dette er altså grunnen til at vi er her på Brackenhurst i Kenya. Vi er på forkurs og skal forbredes på vårt tre måneders lange uteopphold. Men, i tillegg til å bli kloke og smarte og forbredt og alt det der, så har vi en del fritid. Så i dag brukte jeg og Hanne Sofie tiden på en aldeles nydelig spasertur i teplantasjene. Vi har allerede blitt enige om at denne utflukten kommer til å bli en av våre beste minner fra Kenya. Teplantasjene er utrolig vakre. I tillegg hadde vi med oss en aldri så liten niste. Denne bestod av fire overmodne mangoer som ble spist uten noen redskaper enn hendene våre (vi hadde en kniv, men den funka ikke så bra). Resultatet var fire klissete hender, mango mellom tennene og to stykk latterfulle jenter. We like ☺

MonkeyMaren

Make a last wish – first aid advices

2009-08-26T08:12:00.000-07:00

Dette har vi lært i dag:
- If you are drowning: Call for help
- If you are hit by lightning: Call for help
- Amputation: Wrap severe parts in plastic bag
- Bleeding nose: But the legs between the knees
- Symptoms of alcohol poisoning: Smell of alcohol, empty bottles and cans
- Foreign objects in the eye: Do not do anything
- Panic: Remove cause of panic
- Splinters and fishhooks: Remove!
- Heat exhaustion: Reach for a banana
- Stress: Remove stress
- Snake bites: Do not suck!
- Random advices: Get somebody to pee on the area/person. Don’t make people vomit. And don’t feed them either. Arrange removal to hospital. Always arrange transport. Do not move. Do everything slowly.

Andre hendelser: Jeg vet tydeligvis ikke hvordan man tegner en løve (den så mer ut som et skjeletthode). Hans Christian bet Kasper i hodet under basketballspillingen. Hanne Sofie og Maren har spist mango (og de var sykt billige hvis noen lurer). Vi har sett film om FGM – female genital mutilation. Jeg fikk brevpost fra Norge om at det har kommet en ny iskaffe på Ica (jeg savner penthouse). Det er fortsatt kaldt.

Bilder!

2009-08-25T13:07:00.000-07:00

www.new.facebook.com/album.php?aid=299398&id=615600023&l=4ae01b29b3

En liten smak av Kenya

2009-08-25T08:27:00.001-07:00

Da vi ankom Brackenhurst søndag kveld skjønte jeg ikke at jeg var i Kenya. Ikke i går heller. Men i dag har det muligens skjønt noe. Konferansesenteret gir ingen assosiasjoner til det Afrika jeg har forestilt meg. Kulde, tåke, luksus, peis, spagetti og kjøttdeig, dollars, engelske herremenn, fjelluft. No no. Men i dag dro vi til Nairobi. Der var noe av dette Afrika jeg har hørt så mye om. Nå vet jeg hvor jeg er. Selv om jeg brukte mesteparten av tiden i storbyen på å drikke cola og kaffe latte, så var jeg faktisk i Afrika. I like J Jeg gleder meg stort til å tilbringe tre måneder i Kenyas hovedstad.

Å sitte med hodet ut av en sliten minibuss mens sola skinner, mennesker smiler og iPoden spiller herlig musikk…jeg tror jeg kan kalle det en av mine favorittaktiviteter. Det minner meg om India, gode venner og herlig kultur. Det var bare en ting som manglet i dag, noe jeg innledet en intens jakt etter. Custard apple! På vei hjem scannet jeg alle fruktbodene langs veien, men kunne ikke finne en eneste en. Det kan muligens være en sammenheng mellom minibussens hastighet og min evne til å scanne bra nok. Jakten fortsetter en annen dag.

I dag har jeg, i tillegg til å være cafégjest, skaffet meg kenyansk telefonnummer. 0718131726. Fritt frem for alle å ringe! Og så har jeg selvfølgelig tatt unødvendig mange bilder. De kommer senere, inshallah.

Hanne Sofie <3> Coca Cola

Kaldt!

2009-08-24T03:43:00.000-07:00

Da er vi alle fremme i Kenya. Vi bor på Brackenhurst konferansesenter like ved Limuru, ca en time fra Nairobi. Her er det faktisk helt nydelig, til tross for at afrikasolen mangler. Det er utrolig nok kaldere enn hjemme i Norge. Jeg føler meg snytt! Men bortsett fra været, er alt meget fortreffelig. Fine rom, fin natur, fin mat, fine mennesker, fine språk, fint internett, fin peis, fine trær (anbefaler klatring), fine toaletter (!!), fin tennisbane, fin volleyballbane, fine konferanserom. Tror jeg stopper der.